| Norsk gjengivelse med ev. kommentarer |
| Nei! Jeg sverger ved oppstandelsens dag, |
| og enhver sjel som irettesetter seg selv. |
| Tror mennesket at Vi aldri kan samle sammen hans knokler? |
| Jo, sannelig, Vi kan til og med forme hans fingertupper! |
| Mennesket vil fortsette et syndefullt liv, |
| og han spør: «Når kommer så oppstandelsens dag?» |
| Når synet blendes, |
| og månen formørkes, |
| når sol og måne blir ett, |
| – denne dag vil mennesket si: «Hvor finnes tilflukt?» |
| Nei! Det finnes intet fristed. |
| På denne dag blir oppholdsstedet hos Herren! |
| På denne dag får mennesket vite hva han har utrettet og hva han har forsømt. |
| Mennesket blir avklaring mot seg selv, |
| selv om han bringer sine unnskyldninger. |
| La ikke tungen løpe for å skynde på åpenbaringen. |
| Vår oppgave er dens sammensetning og dens fremføring. |
| Så når Vi resiterer den, så følg med i dens resitasjon. |
| Derpå er det Vår oppgave å utlegge den. |
| Nei, dere elsker det som iler hen, |
| og lar det hinsidige ligge. |
| På den dag finnes strålende ansikter |
| som ser på Herren, |
| og på den dag finnes ansikter som er formørkede, |
| så man kunne tro at noe skrekkelig er over dem. |
| Nei, når sjelen kommer opp i halsen, og man sier, |
| «Hvem kan gjøre en besvergelse?» |
| Og den døende forstår at det er avskjeden, |
| og snor bena om hverandre. |
| Denne dag går turen til Herren! |
