| Norsk gjengivelse med ev. kommentarer |
| En som spør, etterlyser den tilstundende straff |
| for de vantro, som ingen kan avverge, |
| fra Gud, himmelstigens Herre. |
| til Ham stiger englene og Ånden opp, på en dag hvis utstrekning er femti tusen år. |
| Så vis vakkert tålmod. |
| De anser den langt borte, |
| men Vi ser den nær. |
| Den dag, når himmelen blir som smeltet kobber, |
| og fjellene som kardet ull, |
| når venn ikke snakker til venn |
| når de får se hverandre. Synderen vil ønske at han kunne løskjøpe seg fra denne dags straff med sine barn, |
| sin hustru, sin bror, |
| sin slekt som gav ham ly, |
| og alle som på jorden er, om dette så berget ham. |
| Men nei, det er en luende ild, |
| som tar hele huden av hodet, |
| som kaller på den som snudde ryggen og vendte seg bort, |
| som samlet og la i lader. |
| Mennesket er av natur småskårent. |
| Når ondt treffer ham, er han engstelig, |
| og når godt overgår ham, er han påholden. |
| Unntatt er de som forretter bønnen, |
| og som er vedholdende i bønnen, |
| som i det de eier anerkjenner en rett |
| for tiggeren og den trengende, |
| og som tror på dommens dag, |
| de som bever for Herrens straff, |
| for Herrens straff kan ingen føle seg trygg, |
| som holder sitt kjønnsliv i tømme, |
| unntatt overfor sine hustruer og sine slavinner, for da kan de ikke bebreides, |
