Denne teksten er hentet fra det konkluderende kapitlet i professor Khaled M. Abou El Fadls bok The Great Theft - Wrestling Islam from the Extremists («Det Store Tyveriet – om å ta islam tilbake fra ekstremistene», 2009). Teksten er oversatt til norsk med forfatterens tillatelse. Dette er Del 3 av 3; se også Del 1 og Del 2.
Om den norske oversettelsen
Et nøkkelbegrep i El Fadls bok er det engelske ordet puritans, på norsk gjengitt som «puritanere». Så hva er en puritaner? Begrepet puritans kommer av det engelske ordet pure, som betyr «ren» (eller «ubesudlet»). En puritaner er altså en person som søker «renhet».
Og hvem er det El Fadl omtaler som «puritanere»? Jo, det er muslimer som ellers ofte betegnes som «fundamentalister» eller (som i bokens tittel) «ekstremister». El Fadl argumenterer i sin bok for hvorfor han mener «puritanere» er et bedre begrep, og at han derfor har valgt å bruke dette (hvilket selvsagt lojalt må følges opp i den norske oversettelsen).
Som motsetning til «puritanere» holder El Fadl frem idealet han betegner med det engelske ordet moderates, altså «moderate» muslimer. Hvordan han definerer forskjellen mellom disse to grupperingene, fremkommer av teksten.
Bokens tittel (The Great Theft - Wrestling Islam from the Extremists) kan oversettes til «Det Store Tyveriet – om å ta islam tilbake fra ekstremistene». El Fadl mener altså at islam er blitt kapret av ekstremister eller puritanere, og at moderate muslimer må ta tilbake eierskap over islam, og derfor bør jobbe for å fravriste ekstremistene/puritanerne deres økende innflytelse over religionen.
Bruk av kursivering og store bokstaver vil så langt som mulig være slik som i El Fadls opprinnelige tekst. For ordens skyld: Overskriften Kampen om islams sjel er valgt av undertegnede, fordi den etter min mening gjenspeiler hovedbudskapet i El Fadls bok.
Jeg tror både muslimer og ikke-muslimer har en rolle å spille når det gjelder utformingen av islams fremtid. Jeg vil først se på muslimenes rolle, og så på ikke-muslimenes rolle.
Tidligere har jeg påpekt hvor avgjørende det er å innta en kritisk posisjon i forhold til ens egen tradisjon. Mange muslimer blir støtt av tanken på reform fordi de feilaktig tror at dette innebærer at islam på en eller annen måte har feil eller mangler. Men reform handler ikke om å korrigere Gud; reform handler om å forbedre vårt forhold til Gud, og om bedre å kunne tjene i det oppdraget som er oss betrodd. Gud har betrodd oss et oppdrag – det vil de fleste muslimer kunne si seg enige i. Reform handler om å få en bedre forståelse av hva oppdraget egentlig går ut på, og om bedre å kunne tjene oppdragets målsetninger. Den kritiske refleksjonen jeg etterlyser, handler for det første om at vi i lys av nye utfordringer og endrede forhold på nytt vurderer det oppdraget Gud har gitt oss; og, for det andre, når vi utvikler vår oppfatning av oppdraget, vurderer om vi oppfyller de forpliktelsene oppdraget gir oss.
I denne boken har vi sett nærmere på to ulike tilnærminger når det gjelder å forstå og tjene dette oppdraget: det puritanske og det moderate. Kanskje vil muslimske lærde komme opp med et tredje alternativ som er helt annerledes. Muligheten for et tredje valg, eller en helt annen tilnærming, er et tema som kan drøftes andre steder. Problemstillingen som møter muslimer flest akkurat nå, er følgende: Mot hvilken av de to motpolene som eksisterer akkurat nå, ønsker de å rette sin tro?
Jeg tror at muslimer kan møte modernitetens formidable utfordring ved å forankre seg i en humanistisk forståelse av islam, og med det som utgangspunkt få den nødvendige kraft til å kunne storme frem i den moralske og etiske retningen Gud har gitt dem. På den måten vil muslimer ikke bare bidra positivt til å utforme den etiske retningen som vår verden vil ta, men de vil også forbli trofaste mot det islamske budskapet. I denne prosessen er det viktig at muslimer har god kjennskap til sin historie, at de tar til seg lærdom derfra, at de undersøker dens sammenhenger og muligheter, og at de analyserer den på kritisk vis. Historien underviser, men den dikterer ikke uunngåelige ting [for fremtiden]. Det å analysere historiens dynamikk kan gi oss betydelig visdom når det gjelder å håndtere fremtiden. Det å fryse fast og stå urørlig i øyeblikket, mens man av sikkerhetshensyn klamrer seg til en mytisk og idealisert fortid, eller til statiske regler og forordninger, samtidig som man på grunn av engstelse og frykt for hva fremtiden vil bringe nekter å forandre seg, er svært uklokt. Det er nettopp denne engstelsen og frykten som gjennomsyrer så mye av det puritanerne tror og gjør. Moderniteten har gjort dem utrygge, og de har reagert på denne utryggheten på flere ulike måter, og mange av disse har vært stygge og ødeleggende.
For muslimer som nekter å assosiere islam med de ødeleggende, stygge og inhumane handlingene vi har vært vitne til den senere tid, tenker jeg at valget er tatt. Problemet, som tidligere antydet, er at puritanerne er aggressive, nidkjære, høyrøstede og med solid finansiering i ryggen. Moderate muslimer, og muslimer som heller i en moderat retning, har ikke noe annet valg enn å være like aggressive, nidkjære og høyrøstede når det gjelder å representere det vi tror er et mer sant og ekte islam. Puritanere snakker høyt med sine voldshandlinger. Moderate må snakke enda høyere med fredshandlinger. For eksempel bør moderate bli vant til å organisere store demonstrasjoner som fordømmer puritanernes vold. Puritanere fyller markedet med sin litteratur, nydelig trykket og til lave priser. For hver puritansk bok som skriver, trenger vi ti moderate bøker som tilsvar. Puritanere har etablert et stort antall seminarer og sentre som utbrer deres tankegods. Moderate må lære seg til å gjøre det samme. Det burde være nok å nevne at før 1970-tallet var det omtrent fem moderate, akademiske institusjoner, slik som det instituttet Fazlur Rahman etablerte i Pakistan. I dag finnes det ingen.
Det er to grunner til at puritanerne er i stand til å gjøre alt dette: de har penger, og de har en jihad-holdning til det å spre sin trosforståelse og sine tanker – de ser utbredelsen av sin tro som en hellig kamp, og utfører den derfor med urokkelig nidkjærhet. Moderate mangler begge disse elementene.
Jeg har tidligere påpekt at alle islamske seminarer og universiteter i førmoderne tid ble etablert av private legater i form av waqf (veldedige stiftelser). Moderate muslimer har ingen reelle muligheter for å vinne med mindre de gjenoppliver denne veldedighetstradisjonen. Moderate muslimer må, for å si det enkelt og greit, bruke mye penger på å utbre moderat islam, og de må gjøre dette med en jihad-holdning. Det er på tide at moderate muslimer innser at de er i krig med puritanske muslimer. Moderate muslimers kraft må komme fra troen på at deres sak er Guddommelig og hellig. Mens puritanere utkjemper voldelig jihad, må moderate muslimer, for å vinne denne krigen, utkjempe den høyeste formen for jihad – en fredelig jihad. Om ikke moderate muslimer skjønner at de befinner seg i en tilstand av intellektuell jihad hva angår islams fremtid, vil de aldri klare å svare på puritanernes urokkelige nidkjærhet.
For å redde islams sjel og omdømme har moderate en dobbel forpliktelse. For det første må de lære så mye som mulig om islam og Sharia. Bare da kan moderate gjøre like stort krav på legitimitet, og tilegne seg den legitime kraft som trengs for å definere islam. For det andre, må de anse seg selv å være i en tilstand av defensiv jihad for å beskytte sin religion mot de angrepene som kommer fra forvrengte tolkninger og desinformasjon som puritanerne hele tiden bruker mot islam. For å vinne denne høyst reelle krigen som har hatt ufattelige skadevirkninger på et stort antall muslimer og på sannheten i den islamske tro, er det absolutt nødvendig at moderate erklærer en mot-jihad mot den puritanske vranglæren. Dette er ikke oppfordring til blodsutgytelse; det er en oppfordring til å møte puritanernes nidkjærhet med uavlatelig, intellektuell aktivisme. Dette er en mot-jihad for å vinne tilbake sannheten om den islamske tro og vinne hjerter og sinn hos både muslimer og ikke-muslimer over hele verden.
Hva kan så ikke-muslimer gjøre? Først og fremst kan de lære og forstå, for ingen ting bidrar mer til puritanernes sak enn vestlig uvitenhet, fordommer og hat. Som allerede drøftet, bygger store deler av puritanernes rammeverk på forestillingen om at Vesten forakter islam og konspirerer for å ødelegge den. Praktisk talt hver eneste bok som publiseres i Vesten og som fremviser fordommer og hat mot muslimer, blir oversatt til arabisk. Og puritanerne bruker ofte lange sitater fra denne typen hatlitteratur når de skal begrunne og rettferdiggjøre sitt eget verdensbilde. Det er ingen overdrivelse å si at islam-hatende tekster skrevet i Vesten fungerer som rekrutteringsmanualer for puritanerne. Dessuten er det slik at vestlig litteratur som argumenterer for et todelt verdensbilde ved å påstå at en voldelig konfrontasjon mellom den jødisk-kristne tradisjon på den ene siden og den islamske tradisjon på den annen er uunngåelig, bekrefter puritanernes verdensbilde, og tjener bokstavelig talt som propagandamateriell for dem.
Det er ingen tvil om at islam-hatere og islamofober vil fortsette å skrive denne typen vrøvl, men vanlige ikke-muslimer kan hjelpe til ved ikke å kjøpe denne typen bøker, for på den måten å gjøre det mindre attraktivt for de store forlagshusene å spre litteratur som i bunn og grunn reproduserer puritanernes hatefulle verdensbilde. Samtidig er det av stor betydning at ikke-muslimer støtter det som gjøres av moderate muslimer ved å kjøpe og spre deres arbeider. Dette er den eneste måten hvorpå ikke-muslimer kan bidra til at puritanernes formidable, finansielle ressurser overvinnes. Dersom ikke-muslimer kjøper og leser moderat islamsk litteratur, vil de ikke bare bidra til å overvinne de moderates finansielle sårbarhet, men vil også finne områder der de kan stå sammen med moderate muslimer, bygge partnerskap og fremme godhet og Gudfryktighet på jorden.
I tillegg til dette tror jeg det er av stor betydning at borgerne i vestlig land legger press på sine regjeringer for å få dem til å slutte å støtte en hvilken som helst stat, det være seg Egypt, Syria, Saudi Arabia, Tunisia, Israel eller noe annet land, som bruker tortur. Bruk av tortur fungerer nærmest som en fabrikk og et samlebånd som produserer puritanere. Det kan heller ikke benektes at det å få en snarlig avslutning på okkupasjonen av Irak, samt finne en god og rettferdig løsning på det palestinske problemet, ville bidra til å uttørke kildene puritanerne rekrutterer fra.
Alle de anbefalinger jeg har gitt er basert på min praktiske sans for hva som kan bidra til å gi moderate en fordel i kampen for islams sjel. Mine praktiske overveielser er likevel ikke det jeg egentlig baserer meg på. Jeg er en troens mann, og de slutninger jeg til syvende og sist kommer frem til, baserer seg på min tro. Jeg tror, slik Koranen sier, at islam er ment å være en nåde for hele menneskeheten, og at kjennetegnet på en muslim skal være moderasjon. Islam og muslimer skulle således tjene til å vise alle mennesker Guds nåde og medlidenhet. Dersom de to grunnleggende verdiene i islam er nåde og moderasjon, og disse grunnleggende verdiene tas vare på og næres i hjertene til muslimer flest, da vil ekstremisme ikke lenger ha noe tilholdssted, og da vil menneskehetens felles streben etter Gudsfrykt virkelig kunne ha fremgang. Det finnes ikke noe annet valg.
Dette er Del 3 av 3; se også Del 1 og Del 2.
Dr. Khaled M. Abou El Fadl (خالد أبو الفضل) (1963-) er Omar and Azmeralda Alfi Distinguished Professor of Law ved det juridiske fakultetet på University of California, Los Angeles (UCLA). Han er dessuten leder for the Islamic Studies Program ved UCLA. Han ble i 2007 tildelt UiOs Menneskerettighetspris.
Ovenstående tekst er hentet fra det avsluttende kapitlet i hans bok The Great Theft - Wrestling Islam from the Extremists (2009). Copyright: Khaled M. Abou El Fadl.
Oversatt til norsk av Ole Jørgen Anfindsen, med forfatterens tillatelse. Første gang publisert på norsk som et appendiks til boken Fundamentalistiske favntak – om islamofobi, islamisme og andre typer religiøs eller sekulær fundamentalisme (2015).
