Denne teksten er hentet fra det konkluderende kapitlet i professor Khaled M. Abou El Fadls bok The Great Theft - Wrestling Islam from the Extremists («Det Store Tyveriet – om å ta islam tilbake fra ekstremistene», 2009). Teksten er oversatt til norsk med forfatterens tillatelse. Dette er Del 1 av 3; se også Del 2 og Del 3.
Om den norske oversettelsen
Et nøkkelbegrep i El Fadls bok er det engelske ordet puritans, på norsk gjengitt som «puritanere». Så hva er en puritaner? Vel, begrepet puritans kommer av det engelske ordet pure, som betyr «ren» (eller «ubesudlet»). En puritaner er altså en person som søker «renhet».
Og hvem er det El Fadl omtaler som «puritanere»? Jo, det er muslimer som ellers ofte betegnes som «fundamentalister» eller (som i bokens tittel) «ekstremister». El Fadl argumenterer i sin bok for hvorfor han mener «puritanere» er et bedre begrep, og at han derfor har valgt å bruke dette (hvilket selvsagt lojalt må følges opp i den norske oversettelsen).
Som motsetning til «puritanere» holder El Fadl frem idealet han betegner med det engelske ordet moderates, altså på norsk «moderate» muslimer. Hvordan han definerer forskjellen mellom disse to grupperingene, fremkommer av teksten.
Bokens tittel (The Great Theft - Wrestling Islam from the Extremists) kan oversettes til «Det Store Tyveriet – om å ta islam tilbake fra ekstremistene». El Fadl mener altså at islam er blitt kapret av ekstremister eller puritanere, og at moderate muslimer må ta tilbake eierskap over islam, og derfor bør jobbe for å fravriste ekstremistene/puritanerne deres økende innflytelse over religionen.
Bruk av kursivering og store bokstaver vil så langt som mulig være slik som i El Fadls opprinnelige tekst. For ordens skyld: Overskriften Kampen om islams sjel er valgt av undertegnede, fordi den etter min mening gjenspeiler hovedbudskapet i El Fadls bok.
Religioner representerer, i likhet med alle andre, faste overbevisninger, sterke krefter – de har potensial til å kunne kaste mennesker ut i hatets avgrunn, eller løfte dem til nye høyder av kjærlighet og opplysning. Disse kreftene ligger innbakt i alt det som representerer en gitt religion: dens tekster og historie, dens trosbekjennelse og mytologi, dens ritualer og symboler. Hva som faktisk blir resultatet av dette potensialet, avhenger av de menneskene som setter religionen ut i livet her på jorden. Selv om en religion, i hvert fall i teorien, eies av en guddom, vil det – med mindre den aktuelle guddommen har et detaljstyrende nærvær på jorden – i realiteten være opp til religionens tilhengere å utnytte dens potensial på den ene eller andre måten. Og når dette potensialet settes ut i livet, blir spørsmålet: Hvem står ansvarlig – på hvem legger vi ansvaret for hva som blir gjort i denne religionens navn?
Det er nok mye vanskeligere å svare på dette spørsmålet enn hva mange er klar over. Men den responsen man får, vil da også forklare mange av forskjellene mellom puritanske og moderate tilhengere av islam. Hvordan vil så puritanerne besvare dette spørsmålet? Jeg antar at puritanerne vil mene spørsmålet er feil stilt – hvordan kan man skille mellom en religion og ansvaret for den? Puritanerne vil hevde at en religion ikke er representert ved noe som helst annet enn sine tekster og ritualer, og oppriktige etterfølgere vil ganske enkelt lese tekstene og utføre ritualene. Det er det hele. Anerkjennelsen og takken (men ikke ansvaret) for religionen og alt som oppnås og utføres i dens navn, tilhører Gud.
For moderate er puritanernes posisjon ikke bare naiv, men også problematisk. Det som utgjør en religion er mer enn bare tekst og ritualer, og det som finner sted på grunn av tekst og ritualer er ikke en fullverdig manifestasjon av det guddommelige. Gud og Guds vilje er for storslagne til helt og fullt å kunne uttrykkes i tekst og ritualer, og det som finner sted på grunn av disse, er fullstendig menneskelig. Ansvaret for det mennesker gjør i Guds navn, må legges på menneskelige skuldre.
Både puritanere og moderate ønsker å leve i hengivelse til Gud. Ingen av dem er villige til å leve sine liv på jorden uten Guddommelig ledelse, og begge parter betrakter Gud som Allestedsnærværende, og dessuten levende opptatt av hva mennesker gjør eller ikke gjør. Begge parter tror på Gud som Herskeren, den Allmektige, den Allvitende, den Velvillige, den Nåderike, den Barmhjertige, Giveren og Den Som Tar, Dommeren og Den Som Straffer, og dessuten som den Rettferdige.
Likevel finnes det et stort skille mellom puritanere og moderate. Mye av det som skiller dem har med tillit og tilgjengelighet å gjøre. Moderate tror at Gud har gitt mennesker evnen til å tenke og til å skille mellom rett og galt. Men tilliten som er vist menneskene er enorm – så enorm at vi mennesker, og ingen andre enn oss, bærer ansvaret for våre egne gjerninger. Det er dette som rettferdiggjør at vi stilles til ansvar i det Kommende Liv. Det ansvaret menneskene har, handler ikke bare om å iverksette og håndheve en mengde regler pålagt av Gud. I stedet har Gud gitt oss retningslinjer og målsetninger, og overlatt til oss å oppdage nødvendige og tilstrekkelige lover.
Puritanere, derimot, tror ikke at den tilliten som er vist oss mennesker er så omfattende og så uspesifisert. Gud ga menneskene loven, som i de fleste tilfeller er spesifikk og nøyaktig, og ga dem ansvaret for å håndheve den. Den Guddommelige gave til menneskene var derfor ikke evnen til å tenke, men evnen til å forstå og adlyde. Det er derfor ingen overraskelse at puritanere er overbevist om at Gud detaljstyrer menneskers gjøremål ved å gi konkrete og spesifikke lover som regulerer hva mennesker sier og gjør. Moderate tror det stikk motsatte: i de fleste forhold i livet må mennesker utøve skjønn, så lenge de overholder generelle, moralske retningslinjer.
Uenigheten mellom puritanere og moderate handler ikke bare om tilgjengeligheten til Gud, men om hva slags tilgjengelighet vi har. Moderate tviler på at Guds vilje er fullt og helt tilgjengelig for menneskene – de kan gjøre sitt beste for å vite hva Gud vil, men kan sjelden eller aldri være absolutt sikre på å ha lykkes i å finne ut hva Gud vil. Å tro noe slikt om seg selv er etter moderates vurdering farlig, fordi mennesker da risikerer på arrogant vis å pådytte Gud sin egen, ufullkomne og begrensede kunnskap. Mens moderate tror at Guds vilje ikke er så lett tilgjengelig, tror de at Guds godhet, nåde, barmhjertighet og kjærlighet er tilgjengelig for mange. Når vi anstrenger oss for å kjenne Gud, når vi overgir vår kropp og vår sjel til Gud – i dette høyst personlige forholdet – gjengjelder Gud vår anstrengelse, og mennesket kan elske Gud og bli elsket av Gud.
Puritanerne tenker nærmest motsatt – Guds vilje er tilgjengelig gjennom Guds lov, ikke gjennom Hans kjærlighet. Guds lov er det fulle og hele uttrykk for Guds vilje. Man er ikke engasjert i å kjenne Gud; man er kun engasjert i å adlyde Gud. Puritanere nevner stort sett aldri kjærlighet som [kjennetegn på] en ønskelig, eller til og med mulig, relasjon mellom Gud og mennesker. Gud kan, som en ren barmhjertighetshandling, elske sine tjenere, men det er ingen gjensidighet i dette forholdet. I det puritanske rammeverket skal mennesker frykte Gud, ikke elske Ham. Og selv om de faktisk elsker Gud, oppnår de ingen spesiell kunnskap, intimitet, nærhet eller fortrolighet gjennom denne kjærligheten. Gud forblir den emosjonelt utilgjengelige Øverstkommanderende som forventer lydighet, ikke kjærlighet. Ironisk nok tror puritanerne også at Gud er fullstendig tilgjengelig gjennom lovbud. Dersom man kjenner lovene til Øverstkommanderende, kjenner man Øverstkommanderende. Moderate mener at dette gjør Gud liten – som om alt det går an å vite om den Guddommelige, er Hans lover, eller som om dette skulle være den eneste siden ved Gud som er relevant for mennesker, og at alle andre sider ved Gud ganske enkelt er irrelevante.
Moderate, muligens til forskjell fra sufier, tror ikke at det å elske Gud kan føre til fullstendig enhet med Gud. Selv om man bør bygge et personlig partnerskap med Gud, mener moderate det er både farlig og feil å late som om den Guddommelige Vilje gjennom lovbud kan oppnå fullstendig enhet med den menneskelige vilje.
Om man later som om den menneskelige og den Guddommelige vilje kan være sammenfallende, vil ikke det føre til at noen av dem oppvurderes, men i virkeligheten til at begge nedvurderes. Moderate ser det slik at puritanere klamrer seg til en mengde utilgjengelige og utilregnelige regler, mens de later som om slike regler utgjør islams sjel og hjerte. Dette skaper et falskt inntrykk av at man har kontroll over Himlene, samtidig som man mister kontroll over jorden. Det er sosiologisk sett forståelig at man i perioder preget av svingninger og usikkerhet søker sikkerhet og stabilitet ved å klamre seg til et regelbasert system. Problemet er imidlertid at historiens gang er ustoppelig, og prisen man betaler for denne følelsen av sikkerhet er marginalisering og irrelevans i en verden som hele tiden er i bevegelse og utvikling.
Dersom disse teologiske diskusjonene ikke hadde praktiske konsekvenser når det gjelder hvordan islam praktiseres og oppleves i dag, hadde disse problemstillingene kanskje ikke vært så viktige. Men de utgjør virkelig en forskjell, og forskjellen er ofte både stor og tragisk.
Dette er Del 1 av 3; se også Del 2 og Del 3.
Dr. Khaled M. Abou El Fadl (خالد أبو الفضل) (1963-) er Omar and Azmeralda Alfi Distinguished Professor of Law ved det juridiske fakultetet på University of California, Los Angeles (UCLA). Han er dessuten leder for the Islamic Studies Program ved UCLA. Han ble i 2007 tildelt UiOs Menneskerettighetspris.
Ovenstående tekst er hentet fra det avsluttende kapitlet i hans bok The Great Theft - Wrestling Islam from the Extremists (2009). Copyright: Khaled M. Abou El Fadl.
Oversatt til norsk av Ole Jørgen Anfindsen, med forfatterens tillatelse. Første gang publisert på norsk som et appendiks til boken Fundamentalistiske favntak – om islamofobi, islamisme og andre typer religiøs eller sekulær fundamentalisme (2015).
