Onsdag, 05.05.2021 - 23. Ramadan 1442 h.

Det samlivsetiske korstoget

Det samlivsetiske korstoget

Det samlivsetiske korstoget

  • 15.04.2021
  • Ole Jørgen Anfindsen

Problemet er ikke akutt ennå, så det er ingen grunn til å få panikk. Men det er grunn til en viss bekymring for det samlivsetiske korstoget som sekulære krefter i en rekke vestlige land har startet.

Hittil har dette korstoget primært rettet seg mot kristne som fastholder en tradisjonell samlivsetikk og et tradisjonelt syn på ekteskap mellom mann og kvinne, men det vil nok snart også ramme muslimer.

Et konkret eksempel på dette er den såkalte NLA-saken som har skapt betydelig debatt i Norge de siste månedene. Den saken handler om at sterke krefter nå jobber systematisk og målrettet for å tvinge NLA Høgskolen til enten (1) å gå bort fra sin kristne samlivsetikk, eller (2) måtte avvikle lærerutdanningen sin (siden lærerstudentene deres allerede nå nektes praksisplasser på en del Oslo-skoler, og det kan fort bli flere). Mer om NLA-saken nedenfor.

 

SV-utspill mot muslimer

Og nå ser vi altså de første tegnene på at sekulære krefter ønsker å igangsette et korstog også mot muslimer (og senere vil formodentlig enda flere grupper bli rammet).

Et konkret eksempel på at man nå ønsker å presse også muslimer til å forlate sitt syn på ekteskap og samliv, er at Robin Hansson (bystyremedlem i Kristiansand og 2. stortingskandidat for Vest-Agder SV) i Fædrelandsvennen 9. mars gikk hardt ut mot imam og leder for Muslimsk Union i Agder, Akmal Ali.

Hansson skriver blant annet: «Det å påberope seg Gud, Allah eller tordenguden Tor for den saks skyld, for å rettferdiggjøre slike regler, hører ikke hjemme i et liberalt samfunn. Jeg synes at det er bekymringsverdig at folk ukritisk henter sin moral, etikk og kunnskaper fra bøker som er 1500 år gamle.»

Basim Ghozlan (styremedlem Muslimsk dialognettverk) og undertegnede valgte å svare Hansson i Fædrelandsvennen 18. mars med innlegget Religiøs intoleranse.

Så vidt vi har kunnet se, har SV-politiker Hansson ikke svart på innlegget vårt. Rett etter påske sendte jeg derfor følgende epost til SV-leder Audun Lysbakken

Sitat:

Hei, Audun! 

Jeg vet ikke om du husker det, men vi møttes på en form for dialogmøte høsten 2011 (i etterkant av 22. juli-terroren). Jeg satte stor pris på samtalen vi hadde der!

Siden du er leder av SV, ønsker jeg å ta opp med deg en sak som de siste ukene har uroet meg. Basim Ghozlan fra det Islamske Forbundet (Rabita) og jeg hadde her forleden et innlegg i Fædrelandsvennen der vi kritiserer en partikollega av deg, nemlig Robin Hansson (bystyremedlem i Kristiansand og 2. stortingskandidat for Vest-Agder SV). Basim og jeg mener at han står for en politikk som i praksis innebærer religiøs intoleranse. [Innlegget vårt, Religiøs intoleranse,] er republisert [her på nettsiden vår].

Det sier seg selv at mange ulike synspunkter vil være representert blant SV-politikere på ulike nivåer. Men at en stortingskandidat skulle komme med et slikt utspill som Hansson her gjorde, sånn helt ut av det blå, virker ikke spesielt sannsynlig. Jeg antar han har rådført seg med andre i SV før han kom med sitt utspill, og jeg antar derfor at det her mest sannsynlig er snakk om en "prøveballong" fra SV [sin side]. 

Dette kan ikke bare være lett for muslimske SV-ere, og jeg tenker i den forbindelse ikke minst på Marian Hussein, som vel har gode sjanser for å bli innvalgt på Stortinget til høsten (jeg traff henne i den somaliske foreningen i Asker for noen år siden, og jeg har skrevet også til henne i anledning Hanssons utspill).

Jeg hører gjerne fra deg om hva du tenker om dette, og håper du kan bidra til å skape større forståelse for at muslimer (samt diverse andre religiøse minoriteter) ikke kan være med på den samlivsetikken som de mest liberale/sekulære delene av samfunnet ønsker seg.

Skal vi ha et pluralistisk samfunn som er velfungerende, da trenger vi raushet og forståelse i alle retninger. Kristne må innse at deres gamle hegemoni er gått tapt, samtidig som human-etikere, muslimer og andre bør være seg bevisst at alle livssyn fortjener respekt. Hvis sekulære skal begynne å opptre slik kirken i sin tid gjorde overfor Hans Nielsen Hauge (for å bruke et dagsaktuelt eksempel), da vil det være en mildt sagt uheldig utvikling. 

Alt godt!

Vennlig hilsen Ole Jørgen

Sitat slutt.

En halvtimes tid senere mottok jeg følgende svar fra Lysbakkens rådgiver (min uthevelse):

Sitat:

Hei Ole Jørgen

Takk for det. Audun har dessverre ikke mulighet til å gå inn i denne konkrete saken, men vi har generelt stor tillit til våre folk i Kristiansand.

Hans Vold Husum

Rådgiver for Audun Lysbakken

Sitat slutt.

Hva betyr dette epost-svaret? Det betyr at partiet stiller seg bak utspillet fra SV-kandidat Hansson i Kristiansand. Det er altså ikke slik at Hansson er en løs kanon på dekk som skyter mot kristne og muslimer på Sørlandet, mens resten av SV har et mer moderat syn på disse tingene; Hansson har støtte fra sentralt hold i SV. Dette er trist, og bærer bud om at det korstoget som diverse pressgrupper i samfunnet har startet, nå er i ferd med å bli stadig mer mainstream.

 

Totalitære LHBTIQ-tendenser

Tidligere var det slik at LHBTIQ-bevegelsen kjempet for at andre skulle respektere LHBTIQ-personer, samt deres syn på sex og samliv. Sakte men sikkert har dette imidlertid endret seg, og de senere årene har det blitt mer og mer tydelig at man ikke er fornøyd med bare å bli akseptert og respektert; man er også begynt å forlange av andre at de skal forlate sine tradisjonelle standpunkter, og i stedet adoptere LHBTIQ-bevegelsens syn på tingene.

LHBTIQ-folk har, i løpet av noen få tiår, gått fra å være en undertrykt minoritet til å bli en pressgruppe med stor makt og innflytelse i samfunnet. Og for en del av dem tydeligvis også med totalitære ambisjoner.

Dette siste ble for tre år siden belyst av Torstein Ulserød, jurist i Civita (og selv homofil); Homoelitens intoleranse (Aftenposten, 12.02.2018). I dette innlegget skriver Ulserød blant annet:

Sitat:

På den ene siden fremstår skeive elite-personer som [VG-journalist Morten] Hegseth, [lederen i Arbeiderpartiets homonettverk, Jon Reidar] Øyan og [lederen i FRI, foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, Ingvild] Endestad som nærmest grenseløst åpne og inkluderende. De bare elsker mangfold. Alt er love, som det heter i Skam. Men det er en overfladisk åpenhet. For de er nådeløse, eller bent frem hatefulle, hvis noen beveger seg utenfor en meningskorridor som blir stadig smalere. De ser nok på seg selv som rause, modige og frittenkende liberale. Men holdningene som kommer til uttrykk i møte med mennesker som tenker eller uttrykker seg annerledes, minner mest om den klamme konformiteten og aggressive selvrettferdigheten man gjerne ser hos miljøer og bevegelser som ser seg selv som moralsk overlegne, og som er uinteressert i å bli korrigert eller utfordret.

Sitat slutt.

 

Arbeiderpartiet

Og det er ikke bare i SV at oppslutningen om det samlivsetiske korstoget er betydelig. Det gjelder flere partier, og et av dem som utmerker seg i så måte, er Arbeiderpartiet. Jamfør hva Basim Ghozlan skrev i Vårt Land for et års tid siden: Arbeiderpartiets Religionspolitikk.

 

NLA-saken

Den allerede nevnte saken om NLA Høgskolen er spesielt interessant og viktig, fordi det vil få store konsekvenser for muslimske, kristne og andre religiøse organisasjoner dersom man lykkes med å tvinge NLA i kne (til enten å nedlegge (deler av) høyskolen sin, eller akseptere LHBTIQ-ideologien). For en nærmere belysning av hva det er som står på spill her, henviser jeg til følgende tre innlegg (som alle har blitt (re)publisert her på islam.no):

AEnsretting og intoleranse. En del skoler i Oslo nekter nå å veilede lærerstudenter fra NLA Høgskolen. Grunnen til dette er at NLA Høgskolen står for et tradisjonelt, kristent syn på ekteskapet. Dette gir grunn til bekymring for alle religiøse minoriteter med en tradisjonell samlivsetikk. Av Basim Ghozlan. En forkortet versjon av dette innlegget sto på trykk i Aftenposten 18. februar 2021.

BIntolerante skoler. Minst fire Oslo-skoler har bestemt seg for å bryte samarbeidet med NLA Høgskolen, ved at de ikke lenger vil veilede studenter derfra. Dette reiser viktige, prinsipielle spørsmål. Stridens kjerne er at NLA mener ekteskapet mellom mann og kvinne bør være «bærende norm i samlivsetikken», hvilket noen skoler altså finner uakseptabelt. Av Ole Jørgen Anfindsen. Dette innlegget sto på trykk i Vårt Land torsdag 18. februar 2021.

CLivssynsliberalisme. I sitt innlegg i Vårt Land 11. mars drøfter leder for Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet, Elise Håkull Klungtveit, den siste tids debatt om en del Oslo-skolers boikott av NLA Høgskolen, inkludert undertegnedes innlegg om denne saken 18. februar.Klungtveit hevder, at fordi NLA Høgskolen i sitt verdidokument flagger sitt prinsipielle syn på ekteskapet, vil «flere barn, elever og studenter blir stående på gangen». Er det virkelig tilfellet? Jeg er ikke overbevist. Av Ole Jørgen Anfindsen.

De skolene som hittil har valgt å boikotte NLA Høgskolen, sier at de ikke kan pålegge såkalte øvingslærere å øve vold mot sin samvittighet, ved å tvinge disse til å veilede studenter som kommer fra en høyskole hvis verdigrunnlag man er uenig i.

Det er det såkalte verdidokumentet til NLA som er stridens kjerne. Der heter det blant annet: «Ekteskapet mellom mann og kvinne er i den tradisjonen NLA Høgskolen står i forstått som bærende norm i samlivsetikken».

Og siden NLA Høgskolen står for et slikt syn, er det en del øvingslærere som mener at de havner i en samvittighetskonflikt dersom de skal veilede lærerstudenter fra denne høyskolen.

For det første er dette ganske søkt. Har man først sagt seg villig til å være øvingslærer (som altså innebærer at man veileder lærerstudenter som utplasseres i praksis på ulike skoler; en obligatorisk del av lærerutdanningen i Norge), burde det være en selvfølge at man tar imot og veileder studenter fra hvilken som helst høyskole/universitet som er godkjent av myndighetene. Det er myndighetenes ansvar å sørge for at alle høyskoler og universiteter her i landet holder seg til lover og regler. Et privatpraktiserende «politi» rundt omkring på lærerværelser og i lokale fagforeningsklubber klarer vi oss fint uten.

For det andre vil tenkningen som ligger til grunn her, raskt kunne gi seg dramatiske utslag. Lærere som har så sart samvittighet at de ikke ser seg i stand til å veilede studenter fra den «intolerante» NLA Høgskolen, vil formodentlig – så snart sistnevnte eventuelt blir nedkjempet – raskt kjenne at samvittigheten fortsatt plager dem. For hvordan kan de aktuelle lærerne ha samvittighet til å veilede noen som helst student – uansett hvilket studiested hen kommer fra – dersom vedkommende står for en annen samlivsetikk enn dem selv?

Som kommentator Harald Stanghelle skriver i Aftenposten (9. februar): «Det som har skjedd på disse fire Oslo-skolene, er verdt et offentlig flomlys. Også fordi det gir et skremmende signal til gode lærere som er aktive i en katolsk eller muslimsk menighet. Disse bør heretter vokte seg vel for å flagge sin religiøse tilknytning på lærerrommet.»

Jeg noterer at også Diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm uttrykker bekymring basert på NLA-saken (se f.eks. hennes uttalelser i Vårt Land her og her). Det samme gjør Lars Gule, førsteamanuensis ved OsloMet og tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund, i Klassekampen (bak betalingsmur).

 

Pedagogstudentene og Utdanningsforbundet

Pedagogstudentene har i et innlegg i Vårt Land (ser ikke ut til å finnes på nett) gått hardt ut mot det de oppfatter som NLA Høgskolens uakseptable intoleranse (drøftet i mitt innlegg Livssynsliberalisme).

Dette gir grunn til å spørre hvor Utdanningsforbundet (UDF) står i denne saken. Er man enig med Pedagogstudentene i at en tradisjonell samlivsetikk er intolerant og derfor uakseptabel? Saken bører, direkte eller indirekte, mange av UDFs medlemmer, og er dessuten av stor, prinsipiell betydning. Jeg synes vi fortjener å vite hvor organisasjonen vår står i denne typen spørsmål. Ønsker UDF å fremme ensretting og intoleranse, eller pluralisme og trosfrihet?

 

Politikerne i Klepp kommune har startet sitt eget, lokale korstog

Politikerne i Klepp kommune i Rogaland, med Arbeiderpartiet i spissen, planlegger å gi konservative forsamlinger følgende valg: enten må de gi avkall på sitt tradisjonelle samlivssyn, eller så må de gi avkall på pengestøtte fra kommunen.

Avisen Dagen har viet betydelig spalteplass til denne saken, som naturlig nok har skapt stort engasjement i lokalsamfunnet der borte. Se reportasjer fra Dagen: Korstoget i Klepp kommune (sammendrag på islam.no).

Og her er lenker til to innlegg og en lederartikkel i samme avis (disse er p.t. ikke bak betalingsmur, og skal derfor være åpne for alle):

A. Politikarar i Klepp: Løft blikket!. Dersom kommuneleiinga skal driva strengare kontroll av lag og foreiningar enn staten, er det eit så dramatisk linjeskifte og eit så radikalt steg vekk frå dei rettane vi alle tek for gitt, at ein må til å snakka om land og politiske system vi helst tek avstand frå. Av Sofie Braut.

BVil Klepp bryte menneskerettene?. Dersom kommunen velger å vedta loven som ligger for høring, sier kommunen indirekte at den ikke anerkjenner visse lag- og foreninger. Av Per Åge Berge.

CDe burde vite bedre, særlig på Klepp. Man skulle kanskje tro at kjennskapet til tradisjonell kristen samlivsetikk var mer utbredt enn den ser ut til å være. Lederartikkel, Dagen.

Et utvalg i Klepp kommune har altså levert en innstilling der det anbefales å strupe all økonomisk støtte til lag og foreninger som ikke vil «regne alle medlemmer som like valgbare til styrer og andre tillitsverv, uavhengig av vedkommendes samlivsform, seksuelle orientering, kjønn eller etnisitet». Om dette faktisk blir vedtatt av kommunestyret, er etter hva jeg forstår ennå ikke avgjort.

Dette høres kanskje uskyldig ut, siden det bare handler om hvem som skal være valgbare; de ulike lagene og foreningene kan jo likevel velge hvem de vil til å sitte i styrer, etc.

Det vil imidlertid overaske meg stort om det stopper der. Utgangspunktet for det hele er jo at man mener at en tradisjonell samlivsetikk er forkastelig, og målet er å tvinge i kne alle som mener noe annet. Nye sanksjoner og tvangsmidler vil høyst sannsynlig følge i kjølvannet av dette.

Og selvsagt gjelder ikke dette bare Klepp kommune og konservative kristne. Dette vil snart spre seg til andre kommuner, og dessuten bli gjort gjeldende overfor andre livssynsorganisasjoner.

Som et apropos, som kan bidra til å illustrere hva slags utvikling vi her står overfor, vil jeg minne om at den svenske likestillingsministeren, Åsa Lindhagen fra Miljöpartiet, foreslår å ta vigselsretten fra trossamfunn som ikke ønsker å vie likekjønnede par. Det ligger i kortene at lignende forslag etter hvert vil bli fremmet også i Norge. Taktikken går formodentlig ut på å gjennomføre den pågående samlivsrevolusjonen i små steg, slik at man til slutt har sørget for å marginalisere alle som ønsker å bygge sin samlivsetikk på for eksempel Bibelen eller Koranen.

 

Oppsummering og konklusjon

Samfunnet er inne i en stadig mer omseggripende sekularisering, og dette skaper et økende press på kristne, muslimer og andre religiøse minoriteter om å forlate sine tidligere standpunkter blant annet innen samlivsetikk.

Et av pressmidlene som brukes her i Norge er den såkalte «statsstøtten» til kirkesamfunn (som egentlig er en refusjon av hva medlemmene allerede har betalt i «kirkeskatt»), som f.eks. Arbeiderpartiet har ønsket å gjøre avhengig av nevnte type justeringer.

Et annet virkemiddel er at man ønsker å gjøre det umulig å drive (høy)skoler med mindre man er villig til å oppgi tradisjonell samlivsetikk til fordel for sekulære/liberale alternativer. Og i hvert fall en del politikere ønsker å tvinge alle trossamfunn til å vie likekjønnede par.

Hvis denne utviklingen får fortsette uhindret, vil det innebære en alvorlig innskrenkning av tros- og religionsfriheten her i landet. Jeg oppfordrer derfor muslimer, kristne og andre til å være på vakt mot en slik utvikling.

 

Avslutningen av denne artikkelen ble oppdatert 14.04.2021.

Av Ole Jørgen Anfindsen, medlem av Det Islamske Forbundet og av Utdanningsforbundet