En del skoler i Oslo nekter nå å veilede lærerstudenter fra NLA Høgskolen. Grunnen til dette er at NLA Høgskolen står for et tradisjonelt, kristent syn på ekteskapet. Dette gir grunn til bekymring for alle religiøse minoriteter med en tradisjonell samlivsetikk.
Den siste tids debatt om enkelte Oslo-skoler som sier de ikke lenger ønsker å ta inn praksis-studenter fra en kristen høyskole, berører viktige, prinsipielle spørsmål.
Det er det såkalte verdidokumentet til NLA som er stridens kjerne. Der heter det blant annet: «Ekteskapet mellom mann og kvinne er i den tradisjonen NLA Høgskolen står i forstått som bærende norm i samlivsetikken».
Den tenkningen som ligger til grunn for boikotten, belyses for eksempel av Hammerud, Bilde og Jensen (alle nøkkelpersoner ved Bakås skole) i et innlegg i Vårt Land 8. februar.
Aftenpostens kommentator Harald Stanghelle skriver blant annet (9. februar): «Det som har skjedd på disse fire Oslo-skolene, er verdt et offentlig flomlys. Også fordi det gir et skremmende signal til gode lærere som er aktive i en katolsk eller muslimsk menighet. Disse bør heretter vokte seg vel for å flagge sin religiøse tilknytning på lærerrommet.»
Ja, her treffer Stanghelle spikeren på hodet. Det ligger i sakens natur at det som nå er i ferd med å skje, ikke bare rammer protestantiske kristne med en konservativ teologi, men også katolske og ortodokse kristne, samt jøder, muslimer og andre religiøse minoriteter.
Signalene som nå sendes ut, er meget betenkelige. De bærer bud om at den mest liberale delen av majoritetsbefolkningen ønsker å påtvinge religiøse minoriteter sitt syn.
Selvsagt vil klassiske, religiøse syn på kjønn, seksualitet og samliv (slik disse kommer til uttrykk både i Koranen og Bibelen) avvike fra de normene som sterke pressgrupper ønsker at skal bli enerådende i samfunnet.
Når muslimer og mange andre som tror på Gud, ikke vil føye seg etter de nevnte pressgruppene på dette området, er det en meget enkel prinsipiell grunn til det, nemlig at noe slikt strider mot vår religiøse overbevisning og våre hellige skrifter.
En mer pragmatisk grunn til vår skepsis er at de nye normene som nå testes ut i samfunnet, neppe kan være bærekraftige i det lange løp. Professor Anne Eskild påpekte nylig at det fødes for få barn i Norge (Aftenposten, 2. februar), hvilket gjelder de fleste vestlige land. Årsakene kan være mange og sammensatte, men det er liten tvil om at samlivsetikk er én av forklaringsfaktorene.
Uten å ha sjekket tallene, er det grunn til å tro at de aktuelle Oslo-skolene har mange muslimske elever. Signalet til majoriteten av disse, samt deres familier, er altså at skolene betrakter deres religiøse overbevisning som moralsk forkastelig.
Det er et sterkt signal å sende ut. Det er grunn til å spørre om ledelsen og fagforeningene ved disse skolene har tenkt tilstrekkelig grundig igjennom hva det er de nå begir seg ut på.
Regjeringen har fremmet sin «Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer». Det er bra. De aktuelle Oslo-skolene bidrar imidlertid til å legge grunnlaget for nettopp diskriminering av og hat mot muslimer, samt enhver annen religiøs minoritet som står for tradisjonelle verdier i familie- og samlivsetikken. Det er ikke bra.
Jeg har de aller fleste norske muslimer med meg når jeg sier at vi ønsker å leve i harmoni og gjensidig respekt med både jøder, kristne, human-etikere og alle andre. Og vi støtter tros- og samvittighetsfrihet for alle.
Men hvis prinsippet om toleranse og trosfrihet skal omdannes til et krav om at samtlige minoriteter vær-så-god skal måtte slutte opp om storsamfunnets stadig mer sekulære og liberale tankegods, da har vi slått inn på en vei som i ytterste konsekvens er totalitær.
Av Basim Ghozlan, Det Islamske Forbundet (Rabita).
En forkortet versjon av dette innlegget sto på trykk i Aftenposten 18. februar 2021.
