Bin Ladens høyre hånd Ayman al Zawahiri har sendt en sjokkbølge over det norske samfunnet med sine trusler mot norske ambassader og interesser i utlandet. Hans trusler må ikke undervurderes, og sikkerhets tiltak må uten tvil skjerpes.
| Bin Ladens høyre hånd Ayman al Zawahiri har sendt en sjokkbølge over det norske samfunnet med sine trusler mot norske ambassader og interesser i utlandet. Hans trusler må ikke undervurderes, og sikkerhets tiltak må uten tvil skjerpes. Men er dette nok for å beskytte oss mot terrorismen? Hvordan bør kampen mot terrorisme settes opp? |
| Denne kronikken ble publisert i Aftenposten 20.06.2003. |
| Etter 11. september er kampen mot terrorisme blitt dagens tema. Selv dem som lenge har ignorert og avdramatisert trusselen har våknet. Det ser imidlertid ut som om kampen mot ekstremisme skjuler bak seg mange andre hensikter som supermaktene ikke klarer å innrømme i offentlighet. Det er på tide å tenke etter hvorfor den snart to år lange kampen mot terrorisme beklageligvis har gitt oss enda mer ekstremisme, utrygghet og mørkere utsikter, på tross av at store resurser og enorme krefter er satt inn. Det var ventet at første skritt i kampen mot ekstremisme måtte være å beskrive og å finne definisjoner på hva som skal bekjempes og hva terrorisme er. Og så måtte årsaker til ekstremsime kartlegges og studeres. Dette ser ut til å være totalt fraværende strategi. Stormaktene gjør en feilvurdering når de satser alt på militære løsninger. De stoler på P52, F16 og Apache for å skaffe fred og sikkerhet, mens de ignorerer den sosiale, politiske og økonomiske siden av saken. Dette har medført et enda større grunnlag for rekruttering av ekstremister. Ekstremismen blir hos mange betegnet som religiøs motivert. Enkelte har til og med hevdet at de ekstreme gruppene drives av hat til den moderniseringen og friheten USA representerer. Andre har hevdet at målet for dem er å erobre verden og innføre Sharia-lover. Slike analyser er på mange måter skuffende. De er meget feilaktige og fører til at kampen mot ekstremisme går på ville veier. Det ser ut som om hensikten bak disse analysene er å dekke over de legitime mål til dem som står bak terror. Det er jo lettere å vekke sympati i kampen mot terrorisme, når forklaringen er at landet representerer det moderne, enn at landet rammes av terror fordi det opprettholder okkupasjonen av et annet land. Kan analytikerne forklare hvorfor ”terroristene” hater USA og ikke f. eks. Japan i stedet? Jeg vil tvert i mot slå fast at ekstremsimen, selv om den har mange religiøse aspekter, er politisk motivert. Dette er lett å oppdage når man analyserer opptakene til Alqaida. De definerer fienden ut ifra de regjerende politiske forhold, og ikke ut ifra religiøs tilhørighet. De ser ikke på andre trosretninger som fiender, men ser på dem som støtter okkupasjon av muslimske land som legitime mål. De ønsker en kamp mot de ”vantro” til de forlater de hellige stedene, ikke til de blir muslimer. De snakker, som regel, om undertrykkelse, ikke om mangel på moral. Konflikten er med andre ord ikke mellom muslimer og kristne eller jøder, men den er mellom forskjellige politiske grupper der okkupasjon og undertrykkelse står sentralt. Forståelsen av dette er helt nødvendig for å kunne overvinne ekstremismen. Det er også like viktig å notere at de fleste av de ekstreme gruppene kjemper for legitime mål og har rettferdige hensikter, men de bruker skitne metoder. Det gjør det vanskelig å beskrive konfliktens sanne vesen, når man blir tvunget til enten å være med eller mot, slik Bush krevde. Muslimene som tilsynelatende støtter ekstremistene, er som regel mer opptatt av målet og ikke midlene. De færreste av dem gleder seg over å se de døde og skadede, men de gleder seg derimot over å se nederlag for okkupasjonsmaktene og deres allierte. Enda vanskeligere blir det for vanlige muslimer å skille mellom rett og galt, når de som utfører terroraksjonene er fullstendig hevet over egoisme, personlige interesser, forrederi, eller feighet. Det oppleves som umulig å så tvil over modighet og ærlighet til en som ofrer seg selv, og som fritt trykker på knappen som setter strek over sitt eget liv. Det er en stor tabbe å kalle disse terroristene for feige eller svake. La oss innrømme at drivkraften til mange terrorister er en bitterhet over tyvene som stjeler drømmene deres om en god fremtid. La oss heve oss over å bortforklare dette med en drøm om 70 jomfruer i paradiset. Så lenge man ikke tar hensyn til terroristenes legetime mål, vil man aldri vinne kampen for fred og sikkerhet. Å hevde at ekstremistene bare er onde mennesker og at de må bekjempes uten å gå dypere i deres krav på frihet, rettferdighet og selvbestemmelse, vil alltid føre til at flere unge som drømmer om en normal fremtid blir rekruttert i deres rekker. Jeg vil advare mot en katastrofal tabbe som flere gjør, nemlig å likestille alle muslimske bevegelser og anklage dem for ekstremisme. Dette medfører at de virkelige ekstreme gruppene vinner flere medlemmer. Utsagn som ”islam er livsfarlig” overbeviser flere muslimer om at kampen ikke er i mot ekstremismen, men den er mot islam selv. På denne måten står alle muslimer samlet mot den ytre faren. Men det vi egentlig trenger er å stå sammen mot ekstremisme, enten den er muslimsk, jødisk eller kristen. Det er ikke riktig å tro at ”moderat islam” er å snu ryggen til egen tro og religion. Moderat Islam er et ønske om å leve islam, men som samtidig godtar andre slik de er og ønsker å leve med dem i fred og harmoni. Myndigheter som ikke innser egen terrorisme mot andre, gir et solid grunnlag til de ekstreme kreftene for å svare med samme mynt. Når f. eks. Israel begår en massakre og dreper hundrevis av sivile mennesker i Jenin og når Bush samtidig kaller Sharon for fredsmann, er det naturlig at dette blir brukt som unnskyldning for flere til å gjøre det samme mot USA. For å bekjempe ekstremismen, må kortsiktige planer gå parallelt med de langsiktige. Myndigheter i hvert land har ansvaret for å overvåke og behandle dem som utgjør trussel mot samfunnet. Det er skremmende å se at enkelte ekstremister fritt lever i London og åpent støtter terrorisme mot uskyldige. Overvåking av potensielle terrorister må ikke hindres av rasismeparagrafer. Straff for de kriminelle bør samtidig skjerpes og utvisning av landet må vurderes på nytt. Selvsagt må man samtidig advare mot å gjøre kampen mot terrorisme til selv å bli terrorisme. Her er det en balanse mellom samfunnets rett til sikkerhet og individets rett til frihet som må til. Muslimene på sin side har enda større ansvar i denne kampen. Vi må være meget klare i hva vi mener om ekstremismen som Ayman al Zawahiri representerer. La oss si det på alle mulige måter, skriftlig som muntlig, med ord som med handling, at vi tar avstand fra en hver form for ekstremisme, terrorisme og fanatisme. Både individer og grupper, moskeer og andre islamske organisasjoner har stått og bør stå frem og si det høyt at islam er fred, rettferdighet og toleranse. Alle rare fenomener for ”voldelig islam” som den siste tiden har dukket opp er forkastelige. Den voldelige tankegang som slår i blinde og som gjør alle partnere til tapere er alles fiende. Avslutningsvis vil jeg summere opp det jeg anser som kortsiktige tiltak for å bekjempe ekstremismen. Ingen stigmatisering og ingen mistenkeliggjøring, samarbeid og dialog, overvåking og behandling av kriminelle og harde straffer til de skyldige. En langsiktig oppskrift til bekjempelse av ekstremisme bør se slik ut: Rettferdighet, frihet og demokrati til alle (og særlig i den muslimske verden), vennlighet og dialog med muslimer, ingen okkupasjon må støttes og ingen dobbeltmoral over for de svake. Ønsker man mer kaos og ekstremisme, er derimot oppskriften slik: Før kampen mot islam selv, kjør alle muslimer over en kam, mer støtte til okkupasjon og overse de svakes rett til liv og frihet. |
