| Nr. | Norsk gjengivelse med ev. kommentarer | Den originale teksten (på arabisk) | Nr. |
| 1 | Ved pennen, og det man skriver!
|  ن وَالْقَلَمِ وَمَا يَسْطُرُونَ  | 1 |
| 2 | Du er ikke besatt, takket være Guds nåde.
| مَا أَنتَ بِنِعْمَةِ رَبِّكَ بِمَجْنُونٍ | 2 |
| 3 | Du har velfortjent lønn i vente.
| وَإِنَّ لَكَ لَأَجْرًا غَيْرَ مَمْنُونٍ | 3 |
| 4 | Du har en høy karakter.
| وَإِنَّكَ لَعَلى خُلُقٍ عَظِيمٍ | 4 |
| 5 | Du vil se, og de vil se,
| فَسَتُبْصِرُ وَيُبْصِرُونَ | 5 |
| 6 | hvem av dere som er hjemsøkt av fristelse.
| بِأَييِّكُمُ الْمَفْتُونُ | 6 |
| 7 | Herren kjenner best hvem som forviller seg bort fra Hans vei, og Han kjenner best hvem som er på rett vei.
| إِنَّ رَبَّكَ هُوَ أَعْلَمُ بِمَن ضَلَّ عَن سَبِيلِهِ وَهُوَ أَعْلَمُ بِالْمُهْتَدِينَ | 7 |
| 8 | Hør ikke etter dem som fornekter!
| فَلَا تُطِعِ الْمُكَذِّبِينَ | 8 |
| 9 | De ønsker at du viser kompromissvilje, så vil de gjøre det samme.
| وَدُّوا لَوْ تُدْهِنُ فَيُدْهِنُونَ | 9 |
| 10 | Hør ikke etter hver foraktelig storsverger,
| وَلَا تُطِعْ كُلَّ حَلَّافٍ مَّهِينٍ | 10 |
| 11 | som baktaler folk og går rundt med rykter,
| هَمَّازٍ مَّشَّاء بِنَمِيمٍ | 11 |
| 12 | som hindrer det som godt er, som begår overtredelser i synd,
| مَنَّاعٍ لِّلْخَيْرِ مُعْتَدٍ أَثِيمٍ | 12 |
| 13 | rå og påtrengende,
| عُتُلٍّ بَعْدَ ذَلِكَ زَنِيمٍ | 13 |
| 14 | fordi han har rikdom og sønner.
| أَن كَانَ ذَا مَالٍ وَبَنِينَ | 14 |
| 15 | Når Vårt ord fremleses for ham, sier han: «Fabler fra gamle dager.»
| إِذَا تُتْلَى عَلَيْهِ آيَاتُنَا قَالَ أَسَاطِيرُ الْأَوَّلِينَ | 15 |
| 16 | Vi skal merke ham på snuten!
| سَنَسِمُهُ عَلَى الْخُرْطُومِ | 16 |
| 17 | Vi har satt dem på prøve, som Vi satte haveeierne på prøve, da de bedyret at de visselig skulle høste den om morgenen,
| إِنَّا بَلَوْنَاهُمْ كَمَا بَلَوْنَا أَصْحَابَ الْجَنَّةِ إِذْ أَقْسَمُوا لَيَصْرِمُنَّهَا مُصْبِحِينَ | 17 |
| 18 | uten å gjøre unntagelsen («om Gud vil»).
| وَلَا يَسْتَثْنُونَ | 18 |
| 19 | Men en hjemsøkelse fra Herren hjemsøkte den mens de sov,
| فَطَافَ عَلَيْهَا طَائِفٌ مِّن رَّبِّكَ وَهُمْ نَائِمُونَ | 19 |
| 20 | og om morgenen var den som en stubbmark.
| فَأَصْبَحَتْ كَالصَّرِيمِ | 20 |
| 21 | Om morgenen ropte de til hverandre:
| فَتَنَادَوا مُصْبِحِينَ | 21 |
| 22 | «Kom dere tidlig av gårde til deres marker, om dere skal høste.»
| أَنِ اغْدُوا عَلَى حَرْثِكُمْ إِن كُنتُمْ صَارِمِينَ | 22 |
| 23 | Så drog de av gårde, idet de hvisket til hverandre.
| فَانطَلَقُوا وَهُمْ يَتَخَافَتُونَ | 23 |
| 24 | «Ingen fattig stakkar skal i dag komme inn til oss.»
| أَن لَّا يَدْخُلَنَّهَا الْيَوْمَ عَلَيْكُم مِّسْكِينٌ | 24 |
| 25 | De gikk tidlig, bestemte og effektive.
| وَغَدَوْا عَلَى حَرْدٍ قَادِرِينَ | 25 |
| 26 | Men da de fikk se den, sa de: «Vi må ha gått feil,
| فَلَمَّا رَأَوْهَا قَالُوا إِنَّا لَضَالُّونَ | 26 |
| 27 | – nei, vi er blitt plyndret!»
| بَلْ نَحْنُ مَحْرُومُونَ | 27 |
| 28 | Den mest rimelige blant dem sa: «Sa jeg ikke til dere: ’Hvorfor gir dere ikke lovprisning?’»
| قَالَ أَوْسَطُهُمْ أَلَمْ أَقُل لَّكُمْ لَوْلَا تُسَبِّحُونَ | 28 |
| 29 | Da sa de: «Ære være Herren! Vi handlet visselig ondt.»
| قَالُوا سُبْحَانَ رَبِّنَا إِنَّا كُنَّا ظَالِمِينَ | 29 |
| 30 | Og de vendte seg mot hverandre med gjensidige bebreidelser.
| فَأَقْبَلَ بَعْضُهُمْ عَلَى بَعْضٍ يَتَلَاوَمُونَ | 30 |