| SiteMap 
Bønnetider for Oslo: Fajr: 04:15 - Soloppgang: 05:25 - Dhuhr: 13:25 - Asr: 17:15 - Solnedgang: 21:05 - Isha: 22:15 - Andre byer?
Dagen i dag
Onsdag 26.04.2017
29. rajab 1438 h.
1. ramadan kommer på lørdag 27.05.2017 (om 31 dager)
Flere begivenheter?

Korandatabasen

Koranvers
K. 7:26: Dere Adams barn, Vi har gitt dere klær til å dekke deres nakenhet, og til pynt. Men fromhetens drakt er bedre. Dette er et av Guds tegn, så de måtte komme i hu.
Andre vers?

En hadith:

 
 Anas (raa) sa at profeten (fvmh) sa: ingen av dere er helt troende før dere ønsker for deres bror det dere ønsker for dere selv.

[Al-Bukhari og Muslim] Les flere hadith.

 

Annonse

Barneoppdragelse i islam

14. mars 2007 - 11:22 - Sølva Nabila
Å oppdra barn er aldri en enkel oppgave. Enda mer krevende er å oppdra barn som muslimer i ikke-muslimske samfunn. Kulturen i Norge er ganske ulik det mange av de muslimer som bor her, er vant til fra sine hjemland. Det gjelder også skolekulturen. Her i Norge er foreldrene oppdragerne, og ikke skolen. Barna skal ikke måtte lære vanlig høflighet og oppførsel på skolen, den skal de ha med seg første skoledag i bagasjen.
Jeg fant en gang en bok som heter ”Meeting the challenge, Islamic Parenting in the west, An islamic perspective”, av Ekram Beshir og Mohammed Rida Beshir. Jeg lånte den, bladde i den, men leste den aldri, fordi mine barn var så små den gangen, at jeg følte boken ikke var så relevant for min situasjon der og da. Hadde jeg bare lest den litt bedre, kunne mange små feller vært unngått. Jeg fant boken igjen for en stund siden, da vi ryddet i alt av skuffer og skap, og ordnet bokhyllen, og ble inspirert til å skrive noen utdrag fra boken sammen med mine egne erfaringer og betraktninger som mamma til små muslimer. Det er ikke en oversettelse av hele boken, på langt nær, den er alt for omfattende til det, men håper inshaAllah disse små utdrag kan hjelpe noen, i alle fall, som trenger litt tips og veiledning om det å oppdra små muslimer i Norge i dag.

Det å ha små barn, og senere større barn, er en utfordring, men ikke uoverkommelig, selvsagt. De fleste av oss som har barn, har vel forklart om igjen og om igjen at julenissen ikke finnes, at Allah vet alt, og vi har stått ved vasken og blitt klissbløte gang på gang fordi barna skal lære wudhu. Samtidig er det en flott oppgave, som vi har fått fra Allah, fordi Han har gitt oss den tilliten.

Siden vi er gitt våre barn fra Allah, må vi, for hans skyld, gjøre det beste vi kan. Når man plutselig står med ett lite spedbarn på klinikken, skjønner man hvor sårbart livet er, men inshaAllah kan man, etter 20 år, lene seg tilbake og si ”Alhamdulillah, vi gjorde en god jobb”!

På arabisk heter konseptet med barns utdanning, og da mener vi ikke bare den formelle utdannelsen, tarbiyah. Tarbiyah går dypere enn bare utdanning, det går på å lære fra seg kunsten å håndtere menneskets natur på ulike nivåer og i ulike situasjoner, og derved sikre en balansert oppdragelse, som oppfyller meningen med Livet slik Allah snakker om i Koranen, surah 2.30En gang sa Herren til englene: «Jeg vil sette en forvalter på jorden». ”og 51.56Jeg har skapt djinner og mennesker kun for at de skal tjene Meg. ”

En suksessfull tarbiyah får man når man baserer seg på Koranen og Sunnah. Noen steder har man muslimske skoler for å ta hånd om mye av dette, men som vi alle vet, vi som bor her i Norge, at her finnes det sørgelig lite muslimske skoler. De aller fleste muslimske barn her i landet, går i den offentlige skolen, eller på ulike andre privatskoler, som for eksempel Steinerskolen eller Montesori-skolen. Dersom vi som foreldre er lydhøre ovenfor våre barn, og er engasjerte i deres skolehverdag og er samfunnsorienterte mennesker vil det som regel gå veldig fint.

Kulturen i Norge er ganske ulik det mange av de muslimer som bor her, er vant til fra sine hjemland. Det gjelder også skolekulturen. Her i Norge er foreldrene oppdragerne, og ikke skolen. Barna skal ikke måtte lære vanlig høflighet og oppførsel på skolen, den skal de ha med seg første skoledag i bagasjen.
De viktigste tingene vi som foreldre kan gi våre barn, nest etter troen vår som helhet, er å gi de følgende kvaliteter:
  • Styrke i troen: Selv om de blir utfordret, forandrer de ikke meninger bare for å passe inn blant andre.
  • Stolthet av å være muslimer: De må ikke gjemme og glemme de karakteristiske trekkene ved å være muslim, og det som skiller dem fra andre barn. I tillegg vil de da bli glade for å fortelle andre mennesker om islam, og blir gode eksempler på muslimer, inshaAllah.
  • Kapable og dyktige: Gjøre dem flinke til å lære nye ting, og bruke den informasjon de tilegner seg, på en god måte.
  • Motiverte: Søkende etter læring og informasjon ved enhver anledning og stille opp og hjelpe til for eksempel for veldedighet eller i hjemmet.
  • Sterk personlighet: At de presenterer sine personlige meninger, og forteller mennesker om sin tro, sine synspunkter. De forandrer ikke meninger fort, og de kan lett takle lederskap i grupper.
  • Selvfortrolighet: At de ikke føler seg tvunget til å følge gruppepresset, og ikke tar seg nær av kommentarer om seg selv, sin tro eller sin familie, men står opp for seg selv, og ikke føler behov for å bevise seg selv for andre hele tiden.
  • Løsningsorienterte: De stopper ikke før de når målet, tar ikke problemer personlig og de er sikre nok til å ikke la problemer de møter på veien bli ukontrollerbare, ved å hele tiden ha det endelige målet i fokus.
  • Resolutte: De er villige til å ta risiko, og går ikke av veien for en utfordring. Hindre på veien legger heller ikke noen demper på dem.
Disse kvalitetene kan ikke komme av seg selv. Det er noe vi som foreldre, må lære våre barn. Vi må jobbe med dette, fra de er små, på en så rolig og avbalansert måte som mulig. Vi må begynne fra de er bittesmå, med å være gode eksempler for barna, og vise de muslimske oppførsel fra starten av. Vi må selv inneha disse kvaliteter for å gi dem videre til våre barn. Derfor bør vi søke i oss selv også, først, før vi får barn.

Når en Sønn av Adam dør, vil alle hans handlinger opphøre, bortsett fra tre: Kontinuerlig veldedighet, nyttig kunnskap som andre bruker videre, og ett rettskaffent barn som ber for han eller henne.”

Den som har tre døtre, eller tre søstere, eller to døtre eller to søstere, og gir dem ett godt liv og er gudfryktig når man oppdrar de, vil ha dette som sin nøkkel til Paradiset.”

Den som forsørger to jenter til de når puberteten, han og jeg skal være slik på Dommens Dag, sa Profeten, og krysset to fingre

Han sa også ”Den som oppdrar døtre, og behandler dem vel og rettferdig, skal beskyttes fra Helvetets flammer.”

Det er mange feller å gå i, når man oppdrar barn. De mest vanlige feilene, som kan få store konsekvenser, er blant annet:
  • Mangel på erfaring: Dette skjer ofte med det første barnet i familien. Ingen av foreldrene har vært borti det å ha egne barn før, og vet ikke helt hva de skal gjøre. Den vanligste løsningen er å snakke med andre foreldre, og be om hjelp. Man må være forsiktig med hvem man spør, det beste er å finne noen som man vet har hatt suksess.
  • Bruke nedarvede metoder: Da vi var små, lærte vi våre vaner og måter og gjøre ting på, fra våre foreldre. Disse var muligens brukbare den gang vi var små, men ofte er det utdatert nå om dagen.
  • Blind imitasjon av andre: : Dette er ofte usunt, fordi man må sjekke gyldigheten av metodene andre bruker, på sine egne barn. Alle barn er ulike, og det som passer ett barn, passer nødvendigvis ikke på ett annet, og all tarbiyah må tilrettelegges på ett individuelt nivå.
  • Å oppfylle ønsker gjennom sine egne barn: : Dette er en veldig skadelig og farlig felle. En far, som av mange årsaker ikke ble ingeniør, kan lett presse sin sønn inn i det yrket. En mor, som ikke ble lege, kan presse sin datter inn i det yrket. Man kan selvsagt, påpeke for barna hvilke yrker som er bra eller behøvd i den muslimske Ummah, men man må aldri utøve press!
  • Daglige situasjoner som kan forårsake stress: : Mange muslimer i Norge, har vanskelige tider, spesielt nyankomne innvandrere. Mange har hjemlengsel, særlig kvinnene, som er hjemme hele dagen med små barn, og ikke kommer seg mye rundt og ut i samfunnet. Fedrene jobber hele dagene og er ikke til stede. Dette medfører at familien ikke får tid sammen, det forårsaker gnisninger mellom foreldrene og det igjen påvirker hvordan foreldrene behandler barna. Mye av dette kan også løses ved at husmoren lærer seg å kjøre, sånn at hun selv kan komme seg mer ut, eller begynne på små kurs hvor hun kan være sammen med andre kvinner. Å lage håndarbeidsgrupper eller samtalegrupper med språkhjelp i moskeene for eksempel, kan være en løsning.
Dessverre er en del søstere bundet av kulturelle bånd og tradisjoner fra hjemlandet, som ikke gir dem lov til å få de praktiske ferdigheter som man ofte trenger for å overleve i ett land som immigrant. Det å være borte fra den utvidede familien tar på, fordi man sjelden har avlastning. Å fremme barnets egenverdi og selvtillitt er ett veldig viktig mål for tarbiyah. Man skaper disse kvaliteter gjennom hvordan man kommuniserer med barnet, hvordan man roser og hvordan man sier ifra om uønsket atferd.

Gjennom noen små eksempler vil vi vise hvordan man kan svare og kommunisere med barna, for å styrke barnets selvfølelse og egenverdi.

1) Perfeksjonisme:

Perfeksjonisten er den som ofte gir andre mer enn de kan bære, og sliter andre ut i prosessen, veien, mot målet. Dette er ikke en sunn atferd, spesielt ikke når det handler om barn.

En jente, Huda, kom til sin far med syv seksere og en femmer ved semesterslutt. Han kikket på den, og sa, ”Jeg vet at du kan gjøre bedre enn en femmer. Jeg vil se kun seksere neste gang, sant?”. Så la han fra seg karakterboken, uten å nevne at hun faktisk fikk seksere.

En gutt, Ali, fikk en flott gave av bestefaren til Id, så han skrev ett brev til bestefaren, og viste det stolt til moren. Da hun leste den, sa hun bare tørt ”Dette er greit nok, men det siste avsnittet er fult av feil, så du må gjøre det om igjen.


Her ser vi hvordan perfeksjonist-foreldre bryter ned barnets selvtillitt ved å ikke si at det de gjorde er bra nok. Ja, det kan av og til være nødvendig og også nyttig å finjustere sider ved barnet, men KUN når man vet at barnet er sterkt nok til å takle det.

Hudas far skulle sagt ”Åh MashaAllah, jeg er så stolt av deg, for de syv seksere du har fått. Det er en kjempeflott prestasjon, og du må være enda gladere enn jeg er. Ser du, Allah belønner dem som jobber og forsøker å gjøre det beste. Gratulerer vennen!” Senere kunne han tatt opp det med femmeren, og snakket om hvordan de sammen kan forbedre den, dersom det var målet.

Alis mamma kunne sagt at ”MashaAllah, ett brev til bestefar! Så fint, da blir han sikkert kjempeglad, så snilt gjort av deg!”

Uten slike kommentarer, kan Huda og Ali tro at alt de gjør ikke er bra nok, og dette vil ha en veldig negativ konsekvens på selvtilliten til barna.

2) Overbeskyttelse:

Her er ett par eksempler, som viser en usunn overbeskyttelse:
Ahmed på fem, vil lære seg å gå på skøyter sammen med vennene sine. Pappa sier nei fordi ”det er alt for farlig. Husker du hva som skjedde med kneet mitt da jeg ville gå på skøyter. Du må nok vente til du blir litt større.

To muslimske familier spør Nora om hun kan være barnevakt av og til, men moren sier nei. ”Å ta hånd om yngre barn er ett stort ansvar, Nora. Hva om noe skjer med barna? Du er ikke voksen nok til å håndtere en krise”.

Her ser vi at foreldre går over grensen fra beskyttelse til nedverdigelse, og får barna til å føle seg små og hjelpeløse. De bruker, som faren til Ahmed, egne erfaringer for å nekte barna, eller som moren til Nora, en slags nedverdigelse for å hindre at hun er barnevakt. Selvsagt må man til tider være forsiktige, men ved å hjelpe barna og veilede de, så vil de kunne gå på skøyter eller være barnevakt lett som bare det, etter hvert. Ett skrubbsår gror lett, men merker på selvtilliten kan vare i mange år.
3) Nedverdigelse:

Dere som tror, ingen må spotte andre, kanskje er de bedre enn dem, og ingen kvinner andre kvinner, kanskje er de bedre enn dem. Tal ikke ondt om hverandre, og belast ikke hverandre med klengenavn.” Surah 49, vers 11

Dette verset gjelder alle mennesker, men er kanskje enda viktigere å huske på når man har med barn å gjøre. Å bli nedverdiget ødelegger ett barns selvtillitt. Her er to ganske grove eksempler på dette.

Fatima, som går i femte klasse, får ikke se TV før hun er ferdig med leksene. Selv om hun visste at hun hadde en stil til dagen etterpå, så hun på TV fordi hun ville se favoritt-programmet sitt, så hun løy til sin mor, og gjorde ikke stilen. Dagen etterpå snakket moren med læreren, og læreren nevnte stilen. Moren ble veldig sinna, og løp ut i bakgården der Fatima sto og hoppet tau med vennene sine. Hun ropte ”Faaatima, du er en skikkelig løgner, du må skamme deg”. Fatima ble skikkelig flau, og ville egentlig bare forsvinne i ett hull i bakken.

Faisal har gått opp i vekt mellom tredje og fjerde klasse, og moren hans har begynt å kalle han ”lubben”. Hun sier ”Faisal, du må slutte å spise så mye, sånn at du kan bli tynn som de andre guttene. Broren din er eldre enn deg, og veier ikke så mye som deg.” Faisal ble lei seg, og gikk på rommet sitt og gråt.


Mødrene i disse tilfellene, ville jo egentlig bare vel. De trodde de veiledet barna, og hjalp dem til ett bedre liv, mens de egentlig nedverdiget barnet på verste måte. Nedverdigelse er en av de letteste måter å ødelegge ett barns selvtillitt på.

Eksperter snakker ofte om fire typer oppdragere. Det er:
Den tillatende
Den selv-styrende
Den autoritære
Den kontrollerende


Alle disse fire har sine styrker og svakheter. En femte stil, en kombinasjon av alle fire, er vel egentlig å foretrekke. En slags ”nærværende men grensesettende” stil vil være ett greit kompromiss mellom alle disse typene.

Grunnprinsippene i den islamske oppdragelsen/barneveiledningen er lagt allerede i Koranen og Sunnah etter vår profet Mohammed. La oss nå gå litt inn i disse kilder, og se på hvordan kildene legger ut kartet for oss, slik at vi kan gå veien lettere med våre barn.

Behovet for tilhørighet er ett av basisbehovene hos barn, som det også er hos oss voksne. Ett barn har to hovedmotiver for sine handlinger, behovet for tilhørighet, og behovet for oppmerksomhet. Ett barn føler seg trygt når det har sin egen, forutsigbare plass i gruppen. ”Gruppen” er flere steder, for eksempel hjemme i familien, på skolen eller ute blant ungene i gata. Ubevisst vil barn gjenta handlinger som gir dem oppmerksomhet, og kutte ut handlinger som medfører utstøtelse.

Barn er eksperter til å observere situasjoner, men de klarer ikke alltid å tolke det de observerer på en riktig måte. For eksempel når familien får en ny baby, kan eldre søsken glemme at de er store, og kopiere babyens atferd. De ser at babyen får oppmerksomhet ved å skrike, bæsje seg ut eller gjøre ting babyer gjør, og vil bli sett de også, og da kan de for eksempel bæsje på seg, eller skape ett behov for bleier, selv om de i lang tid har vært tørre.

Det er også viktig å forstå hvordan ett barn reagerer når det møter ulike hindre, det være seg ett fysisk handikap, lærevansker, flytting eller mer trivielle ting som en baby eller en ny lærer. Barn med mot og styrke, som har fått en sterk oppdragelse, vil takle det meste, og jobbe seg igjennom ulike hindre. Ett barn med dårlig selvtillitt og lite mot, vil takle slike forandringer dårlig. Enten så blander de seg ikke inn med andre, eller så blir de med, og følger med gjengen, uten å hevde sin mening.
Å knytte barnet til Allah er en veldig viktig, og en kontinuerlig prosess for muslimer. Profeten sa til oss at vi skal si Adhan (kallet til bønn) i det høyre øre på den nyfødte, og Iqamah (det andre kallet til bønn) i det venstre øret så fort som mulig etter fødselen, slik blir de første ord ett barn hører, kallet til bønn. Fra den dagen, må vi se til at barna våre hører Allahs navn, Koran-resitasjon, tasbih og dua selv om de ikke skjønner meningen engang. Ta med barnet til moskeen når det passer, og engasjer barnet i bønn, for eksempel ved å telle tasbih etter bønnen på barnets fingre.

Noe av det viktigste er å fremme Allah som positiv, beskyttende og elskende, og ikke noe truende og skremmende. Dessverre går mange foreldre i akkurat den fellen når de sier ”om du ikke gjør/gjør sånn og sånn, så sender Allah deg rett til Helvete”. Ikke bare en, to eller ti ganger, men de gjentar det hele tiden igjennom oppveksten, om mange tema. Og selvsagt lar de ikke barna sjekke beviser for dette, heller. Små barn blir lett skremte, og dette kan de lett ta på en veldig feil måte. Si ”Allah elsker deg fordi du var snill med søsteren din nå”, eller ”Allah elsker deg når du gjør bønnen din”. Barn skal gjøre det rette fordi det gir dem glede, å tilfredsstille Allah, ikke fordi de er redde for straff. Det samme gjelder oss som foreldre, vi skal ikke true barna med straff uten grunn, eller bruke tomme trusler, fordi det gjør at de handler ut av frykt, og ikke ut fra ett genuint ønske om å være snill.

Man kan selv skape situasjoner hvor barna føler at Allah hjelper dem. En måte å gjøre dette på, er når de har mistet noe. Hjelp barnet å lete, mens dere sammen gjør denne dua for noe man har mistet *sett inn dua på norsk, fra side 25*

Når de så finner tingen vil de føle at Allah har hjulpet dem.

Forsikre dere om at barna skjønner at Allah har all autoritet, men at dere som foreldre utfører Hans autoritet. For å oppnå dette, må man gi barna mange praktiske eksempler, og gjøre det dagligdags. Man må gjøre det man sier at man skal. Vil man at barna skal be, må man selv gjøre bønn. Vil man at barna skal faste, må man selv faste. ”Apen ser, apen gjør”, og slik er også barn. Alle har vi vell blitt sjarmert under bønn når minstemann i huset tar fram ett lite teppe og skal gjøre som oss voksne, vel.

Nåde, medfølelse og barmhjertighet er islams essens. I Koranen, vers 21.107Vi har sendt deg som en nådesbevisning til all verden” er dette påpekt. I ett annet vers, 3.159 sier Allah også dette: ” Ved en nåde fra Gud var du overbærende mot dem. Hadde du vært streng og hardhjertet, ville de skilt lag med deg. Så tilgi dem, be om tilgivelse for dem, rådfør deg med dem i saker. Og når du har bestemt deg, sett din lit til Gud. Gud elsker dem som setter sin lit til Ham.”

En hadith forteller om en beduin som så Profeten kysse sitt barnebarn, og sa ”Jeg har ti barn, men har aldri kysset dem”. Profeten sa ”Vi har ikke noe til felles med mennesker med harde hjerter. Ett menneske uten medfølelse for andre, vil ikke få medfølelse fra Allah”.

Foreldre, dere må omgås hverandre, og deres barn, på en måte som reflekterer Allahs nåde, medfølelse og barmhjertighet. Dette betyr ikke at man ikke skal ha noen faste regler, men at man viser medfølelse foreldre imellom, og imot barna, slik at barna blir trygge på sine foreldre, og foreldrenes tarbiyah. Profeten sa til sine følgesvenner at ”Den beste av dere er den som er best mot sin familie, og av dere er det jeg som er best med min familie”.

Dessverre er det vanlig blant mange fedre fra Østens kulturer at de overlater alt som har med barna å gjøre, til moren. De sier til kona at ”Barna er ditt ansvar”. Dette er en veldig feil holdning. Barns oppvekst og oppdragelse er en oppgave foreldrene må dele. Man glemmer barmhjertighet og nåde helt, når man som far, overlater alt til mor.
Her er flere eksempler fra Profetens liv og lære, som viser hvor viktig deltagelse, medfølelse, barmhjertighet og nåde er i oppdragelsen.

Den som har ett barn, skulle være som ett barn, sammen med barnet

Han brukte å stille opp Abdullah, Ubaydullah og Kuthaiyr, sønnene av hans onkel Abbas, og ba dem om å løpe mot ham, og sa ”vinneren skal få ett eller annet. De kom løpende, hoppet opp for å klemme ham, og de fikk kos og kyss tilbake.

Anas rapporterer at når Profeten gikk forbi barn som lekte, brukte han å vinke til de, og noen ganger bli med i leken.


Han er ikke en av oss, den som ikke har omsorg for barn og respekt for de eldre.”

Å være forsiktig, snill, vennlig og kjærlig som oppdrager, er veldig viktig. Aisha, måtte Allahs fred være med henne, rapporterer at Allahs Profet sa ”Allah er snill, og han elsker snillhet i alle relasjoner”.

Snillhet er ikke funnet i noe, uten at det fremhever skjønnheten, og om snillheten forsvinner, vil det bli ødelagt”.

Abu Hurayrah forteller at en beduin en gang urinerte i moskeen, og noen mennesker løp bort for å slå ham. Da reiste Allahs Sendebud seg, og beordret at de ikke skulle gjøre han noen ting, men de skulle vaske vekk urinen. Så sa han til følgesvennene sine, at, ”Dere ble sendt hit for å gjøre ting lett, ikke for å gjøre det vanskelig”.

Disse hadith poengterer så viktig det er med snillhet når man relaterer til andre mennesker. Det er viktige kvaliteter å inneha også som foreldre. I Koranen står det i 16:125 at: Kall til Herrens veier med visdom og vakker formaning! Diskuter med dem på beste måte! Herren vet best hvem som vandrer bort fra Hans vei, og hvem som er på rett vei. Der ser man så viktig det er å være vis og rundt i måtene man korrigerer andre mennesker.

En annen viktig ting, er at man absolutt ikke må bruke makt og tvang. Abu Hurayrah rapporterte at Profeten sa ”Den sterke mann er ikke den som bryter best, men den som kontrollerer sitt sinne”. Det er også rapportert fra Aisha, at ”Profetens hånd slo aldri en tjener eller en kvinne, bare når han sloss for Allahs skyld. Han tok aldri hevn på de som torturerte ham, men han tok igjen for Allahs skyld når Allahs grenser ble tråkket på”.

Abu Mas’du al Badry rapporterte følgende:
Jeg slo min slave med en pisk, da jeg hørte en stemme bak meg som sa ”Abu Mas’ud, husk nå”. Jeg kjente ikke igjen stemmen, fordi jeg var så sint. Da han kom nærme, skjønte jeg at det var Profeten, som sa ”Abu Mas’ud, husk nå, Abu Mas’ud, husk nå”. Jeg kastet ned pisken. Profeten fortsatte, ”Husk nå, Abu Mas’ud, at Allah har mer makt over deg, enn det du har over din slave”. Etter det slo jeg aldri mine slaver igjen.

Det viser at Profeten aldri brukte makt eller vold mot verken kvinner eller barn, og han instruerte klart sine følgesvenner til å aldri ty til vold, makt eller overgrep, spesielt ikke mot kvinner eller barn. Vi skal følge Profetens sunnah, og er så opptatte av å gjøre det på alle andre nivåer i livet, så da bør vi følge det når det kommer til slike ting også!

Foreldre bør finne ulike metoder for disiplin, det er klart, men man må aldri slå eller bruke makt på andre måter. Hvilke typer disiplin man velger som familie, er individuelt, men det viktigste er at man setter seg ned på barnas nivå, og snakker med dem, ansikt til ansikt. Om man så velger å sette de på rommet, stille ved ett bord, eller sitte rolig i sofaen, er ikke det viktigste. Det som er viktigst er å ikke være for streng, men heller ikke for svak og ettergivende, heller. Bare man husker at det er rom for anger, og at man også kan godta en spontan unnskyldning.

Det er mange ting å tenke på når vi oppdrar våre barn. Det finnes ikke en fasit, fordi alle barn er ulike, men islamsk sett, finnes det en del punkter vi bør legge oss på minnet.

Å ha en favoritt eller ulik behandling, er ikke lov: Al Numan ibn Bashir sa ”Min far ga meg en gang en slave. Han tok meg til Allahs Budbringer for å få ett vitne. Allahs Budbringer sa ”Har du gitt en slik gave til alle dine sønner, slik du har gitt al Numan?”. Han [min far] sa nei. Allahs Budbringer sa ”Husk godt på den forpliktelse du har ovenfor Allah, om å være rettferdig og behandle dine barn likt”. Min far kom tilbake og tok gaven med seg.”

Det er veldig klart, ut fra denne hadith at foreldre ikke må forskjellsbehandle sine barn, og spesielt ikke når det kommer til materielle ting. Selv om man kanskje noen ganger har ett nærmere forhold til ett eller flere av barna, så må man aldri vise det, og alltid være rettferdig.
Enhver er ansvarlig for sine handlinger: I Koranen kan vi lese i ulike vers, blant annet i de følgende:
74:38 , Enhver står i pant for det han har gjort!
2:286, Gud forlanger ikke mer av noen enn det han kan makte. Han godskrives det han har fortjent, og belastes det han har fortjent.
99:7-8 Og den som har gjort et støvfnuggs vekt av godt, skal se det. Og den som har gjort et støvfnuggs vekt av ondt, skal se det.

Disse versene etablerer konseptet med ansvar og presenterer ett av grunnprinsippene når man har med barn å gjøre. Barn bør få ansvar for egne handlinger, og få vite om konsekvensen av sine handlinger og sine feil. Om man ikke gir barna ett visst ansvar for handlinger og kunnskap om konsekvenser, vil uønsket atferd gjentas i det uendelige. Barna vil ikke kjenne sine eller andres grenser, og de vil ikke skjønne når ”nok er nok”.

Gode handlinger visker ut de dårlige: Dette prinsippet er klart i Koranen: 11:114: ”Forrett bønnen ved dagens ytterpunkter og i de nære nattetimer. De gode gjerninger fordriver de onde. Dette er en påminnelse for dem som viser omtanke.” og i 13:22: ” som viser standhaftighet og søker Herrens velbehag, som forretter bønnen og gir av det Vi har gitt dem, i det skjulte og åpent, som møter ondt med godt, disse har i vente det endelige hjem, Edens haver.”

Dette viser at døren er åpen for tilgivelse og anger, og å rette feil ved å gjøre godt igjen. Dette er også vektlagt av Profeten i følgende hadith hvor Abu Dhar Jundub ibn Junadah rapporterer at Allahs Sendebud sa: ”Ha taqwa for Allah uansett hvor du er. La en dårlig handling bli fulgt av en god handling, slik at du kan viske den ut. Og vær omkring mennesker med gode manerer.”

Husk på dette også når det gjelder barna dine. Det er viktig å gi dem sjansen til å rette sine feil gjennom gode handlinger. Når de gjør dette, så ikke ta opp tidligere feil, selv ikke når de gjør samme feil igjen. Om man gjør det, kan man redusere og skade selvtilliten hos barnet.

Ros og oppmuntring: Vektlegg de positive handlingene barna dine gjør. Vær rasjonell i dine forventninger og be kun om de ting barna dine kan klare. Allah sier i Koranens surah 2, vers 286 at ”Gud forlanger ikke mer av noen enn det han kan makte.” Profeten har sagt at ”Det jeg beordrer dere til, gjør det så mye som mulig, og det jeg har forbudt dere, unngå det helt.”

Foreldre, dere bør bruke disse prinsipper om ros og oppmuntring i prosessen med tarbiyah. Be barna om å gjøre kun det som de er kapable til å gjøre, og ros dem mens de prøver. Dette motiverer barnet, og styrker selvtilliten, og gjør at barnet klarer nye utfordringer senere også.

Selv om fargene på bildet din datter tegnet, ikke var korrekte, grønn blomst og rød stilk for eksempel, eller de farget utenfor linjene, så ros innsatsen, bruk ordet MashaAllah så ofte du kan, hele tiden!

I moskeen, under Jummah blir barna ofte urolige. Barns oppmerksomhets-vidde er ofte veldig kort. Det er vanskelig for dem å holde seg rolig, og de vil bli urolige. Istedenfor å gjøre slik mange foreldre gjør, å kjefte på barna når de ikke klarer å holde seg i ro lenger, så rose dem heller for den tiden de faktisk var i ro. Si ”MashaAllah så flink du var som sto i ro under hele første rakaa av jummah. Det er veldig bra. Neste gang, inshaAllah, så klarer du kanskje å stå i ro litt mer, kanskje til og med under begge rakaa” istedenfor å ty til kjeft for det de ikke klarte.
Gjør ting skritt for skritt, og ta hensyn til ditt barns nivå: Ta en gradvis, trinnvis tilnærming til ditt barns opplæring og innlæring. Dette er ett grunnprinsipp innen all trening og utvikling. Profetens Sirah (hans biografi) er full av eksempler som støtter dette konseptet. Ta bare for eksempel dette med alkohol. Først hintet Allah om at det som gjør mennesker fulle, er veldig dårlig. Så ble det forbudt å komme til bønnen mens man var full, og så tilslutt kom verset fra Allah om at det er haram å drikke alkohol. Ethvert stadie i denne prosessen spilte en viktig rolle for å forberede menneskets natur på ett siste forbud. Det tok mange år å snu følgesvennene fra denne vanen.

Slik bør vi også gradvis endre atferd hos våre barn. Det tar tid, og krever ressurser som tid og styrke, og man vil gradvis se effekten av det.

For eksempel om ett barn er vant til å legge seg klokken 23.00, så ser man jo at det er en dårlig vane, og man bør jo endre dette, særlig på skoledagene, slik at barnet får nok søvn. Man kan ikke derfor få barnet i seng klokken 20.00 dagen etterpå. Man må ta det gradvis. Først 22.30, så 22.00 og til slutt etter noen uker, kommer man ned på klokken 20.00.

Vise følelser og dele både gleder og sorger: La alltid dine barn få utrykke sine følelser, enten det er glede eller sorg. Dette er ett veldig viktig prinsipp i tarbiyah. Om foreldre greier å oppmuntre barna sine til å utrykke følelser, så vil barna alltid komme til foreldrene om de får problemer. Mange foreldre faller i en farlig felle når de ikke lar barna vise følelser, fordi da vil barna gå til andre som de føler at de skaper tillitsforhold til, lærere, annen familie eller venner, som kan forlede dem på ulike måter.

Profeten deltok ofte i barns følelser og delte følelser med dem. Det er sagt at en dag kom Profeten til Abu Bakr’s hus, og fant Aisha gråtende bak en dør. Han spurte hvorfor, og hun klaget på sin mor. Profeten satte seg ned og gråt med henne, og gikk etterpå til moren og snakket om problemet, og om hvordan de kunne løse dette.

Å kommunisere tydelig: Det er nedskrevet fra Aisha, at Allahs Budbringer snakket så klart, at alle de som hørte på ham, forsto alt han sa.

Anas forteller at Allahs Budbringer brukte å gjenta sine ord tre ganger, slik at han var sikker på at alle hadde forstått ham.

For å få menneskers oppmerksomhet, brukte ofte Profeten å begynne sine taler med spørsmål. Han snakket rolig og klart, og svarte alltid på spørsmål når han ble avbrutt.

Dette er viktige prinsipper vi må følge, spesielt når vi snakker med barn. Barn forstår det vi sier, men ofte må vi omskrive oss litt, og si ting på deres nivå, slik vi har skrevet litt om tidligere. Med nivå, mener man både fysisk og også mentalt.

Vær en god lytter: Når barn snakker må man lytte. Selv om det ikke er så voldsomt interessant, må vi som voksne, alltid delta i de samtaler barnet starter eller tar initiativ til. Vi kan ikke bare sitte og nikke på hodet og si ”ja” og ”ha” innimellom, vi må høre etter. Gjennom å lytte, bruker vi empati, og også lærer vi empati til våre barn, og våre barn vil også bli lydhøre ovenfor oss som foreldre.

Finn sunne aktiviteter: Her i Norge er det foreldres ansvar å finne sunne aktiviteter etter skolen for barna våre. Vi må unngå dårlig påvirkning fra dårlige venner, og unngå dårlige programmer på TV. Mange barn ser alt for mye på TV. Barn må ut, i frisk luft, regn som snø som sol. Barn trenger å bevege seg, og drive med noe meningsfullt. Sport er ikke for alle, og man må aldri tvinge barn til aktiviteter de ikke har lyst til å være med på! Bare vi gjør ting sammen, som en familie, så er barna glade. Om det er å spille Ludo en kveld, eller dra på Hoppeloppeland en ettermiddag, spiller ingen rolle, barna elsker å gjøre ting sammen med voksne. Det vil også styrke forholdet barna imellom.
Kontroller ditt sinne: Dette er ett av de viktigste råd vår Profet har gitt oss. Det er sagt fra Abu Hurayrah at: ”En mann spurte Profeten om å gi han ett råd. Han sa, ”Ikke bli sint”. Mannen spurte flere ganger, og Profeten sa det samme. ”Ikke bli sint”!” Profeten definerte selv den sterkeste mann som den som kan kontrollere sitt sinne, og ikke den som er fysisk sterk og bryter med andre.”

Profeten ga oss fire råd når det gjelder sinne:
  • Søk beskyttelse hos Allah fra Satan
  • Bytt stilling. Om du sitter, legg deg, om du står, sitt ned.
  • Gjør wudhu. Rituell renselse er godt for så mye.
  • Vær stille!
Når du er i en konflikt med dine barn, gjør bruk av alle disse teknikkene. Bli ikke sint. Det løser ingen problemer. Tren også dine barn til å bruke disse teknikkene, og minn de på om å bruke de, hele tiden.

Tilslutt, for å oppsummere hele artikkelen, vil jeg komme med en liten liste, som kan være nyttig å ha med seg, gjerne henge på kjøleskapet der alle i familien kan se den, og terpe på den, dag etter dag.
  • Kom aldri med tomme trusler, trusler du ikke vil eller kan gjennomføre.
  • Lag gjensidige avtaler for å korrigere hverandre, både foreldre og barn
  • Gi ikke inn for alle barnas krav eller trusler.
  • Overbeskytt ikke barna!
  • Sett pris på det de gjør, og ros det positive de gjør, selv om det ikke er 100 % riktig alltid.
  • Oppmuntre barna på alle mulige måter.
  • Unngå såre temaer som skaper splid.
  • Unngå å snakke nedlatende.
  • Gode intensjoner er ikke nok. Få litt praktisk trening og kunnskap.
  • Ikke bruk samme metoder som alle andre. Se på at barn er ulike og har ulike personligheter.
  • Ikke bruk de samme tradisjonelle metoder dine foreldre brukte. De var for den tiden, og det stedet, ikke her og nå.
  • Foreldre må være enige om tarbiyah og være konsekvente sammen.
  • Ikke belønn barna for det de skal gjøre.
  • Ikke gi for mye ros eller for mye straff.
  • Jobb inn en balanse mellom kjærlighet og disiplin.
  • Vær seriøs når du skal korrigere uønsket atferd. Ikke le!
  • Ikke bruk ordet ”nei” for mye!
Jeg håper vi alle, som foreldre, inshaAllah kan gjøre nytte av dette. Måtte Allah gjøre denne oppgaven lett for alle foreldre, og gjøre våre barn til sterke, gode muslimer som kan håndtere vanskeligheter og dele sine gleder med andre mennesker. Måtte de alle vokse opp til å bli gode eksempler på muslimer, for både ikke-muslimer og muslimer. Ameen.
 
Skriv ut siden


Islam i norge
Moské [89]
Halal kjøtt [3]
Organisasjon [5]
Restaurant [5]
Begravelsesbyrå [1]
Forlag [1]
Nettbutikk [1]
Annet [3]
Annonse
Islam-torget
Nyhetsmail
Hvis du vil motta nyhetsmail fra Islam.no, registrer deg her.

Navn:
 
Epost:
 
Annonse
Annonse

Annonse

Siden 17.09.2003 er du gjest nummer:
free page hit counter

Annonse
Islam-torget
Annonse
Copyright © Islam.no
All rights reserved
Alle henvendelser:
post@islam.no
Den Islamske Informasjonsforeningen
Postboks 4637 Sofienberg
0506 Oslo
Hvem er vi?
Om islam.no
Design by:
Inspiral design